Inspektøren

En krimnovelle av Esben Kobberstad

© 2016 Esben Kobberstad / Lone Hill Conceps

Publisert første gang 2024

«Liv, fyrer du opp i peisen? Da kan jeg gå på kjøkkenet og begynne rett på maten. Arbeidsdeling, vet du.»

«Ja … Jonas», svarte Liv til ryggen hans og lukket hyttedøra bak seg. Den lille nølingen i stemmen hennes skyldtes at hun måtte bite ned på et forrædersk 'kjære' før det ufrivillig forlot munnen hennes, og erstatte det med navnet hans. Det var fremdeles for tidlig. Likevel nærte hun på en hemmelig drøm om at hun i løpet av helgen ville greie å lokke ham til å heve blikket fra sorgen og virkelig se henne for første gang.

De hadde vært gode venner i en årrekke, og det var Liv som hadde trådt støttende til i tiden etter at Maren døde. Det hadde vært et hardt år for Liv også, for den utadvendte og livsglade Maren hadde ikke bare vært gift med Jonas. Hun hadde vært Livs aller beste og uvurderlige barndomsvenninne også - for der Maren alltid hadde vært blid og lett å ha med å gjøre, hadde Liv i alle år slitt med en medfødt beskjedenhet på grensen til sosial angst. Vennskapet med Maren hadde reddet henne fra et liv i ensomhet, og det Liv hadde av venner utover dette, hadde hun først vunnet fra Marens, og senere fra Maren og Jonas' omfattende og høylytte vennekrets. Det var påfallende hvor stille det hadde blitt i den etter Marens bortgang, spesielt etter begravelsen. Liv savnet dem ikke, for det er først i motgang at ekte venner avslører seg. De eneste ekte vennene er jo de få som står klippefast ved din side i både sorg og glede. Som en familie. Slik som Liv.

Den brumlete, dype stemmen til Jonas brakte henne ned på jorden igjen. «Nå? Peis, ved, fyre opp i?» ropte han halvhøyt ut fra kjøkkenet. «Har du glemt veien?» spurte han i en litt for humoristisk røst, som om han måtte kjempe for å putte sin fordums vante letthet inn i den. Hun forstod ham bare så altfor godt.

«På saken!» lo hun tilbake fra gangen og sparket av seg turstøvlene. Det var bare to dører som førte videre inn i hytta, en til venstre der kjøkkenet lå, og en rett frem som førte til peisestua og soverommet bortenfor. Liv kikket raskt inn på Jonas og sendte ham et lite smil idet hun gikk forbi kjøkkendøra. Han hadde allerede fått liv i propanbrennerne på stekeovnen, og begynt med å rydde matvarene ut av handleposene med en konsentrert mine i ansiktet. Jonas hadde alltid vært glad i å lage mat, gjerne med selvplukkede ingredienser fra naturen, men ikke så mye etter det med Maren. Det var virkelig godt å se ham ivre etter å stå over grytene igjen.

Det var hytterått inne i den laftede peisestua. Liv la en hånd på en av de grove tømmerstokkene på veggen. Den var kald, men ikke fuktig. Typisk for en seterhytte som hadde fått stå ubrukt gjennom lange høstmåneder etter at sommervarmen forlot fjellheimen. Hun skrudde opp veken på en av de gamle oljelampene der inne, og tente på den for å få lys til å finne frem vedkubber og tennvæske. Liv kunne ha brukt flis og gammelt avispapir for å tenne opp i peisen på den skikkelige måten, men tennvæsken ville gjøre jobben raskere. Hun stablet opp en liten håndfull vedkubber innerst i den åpne peisen og sprutet rikelig med tennvæske over dem. Den måtte få noen minutter til å trekke inn i veden før hun kunne tenne på, så hun brukte ventetiden til å tenne opp i resten av oljelampene der inne. Forsiktig justerte hun ned lysene på dem, slik at de fylte den kjølige peisestua med øyer av varmt, gult lys. Så kastet hun en fyrstikk inn i peisen. Den våknet til live med et lavt, hvesende brøl og kastet knallhvite flammer opp gjennom pipa. En vegg av varme slo forbi henne og ut i den kalde stua, idet ilden fikk tak i veden og roet seg ned til en glødende, gulrød farge.

Liv så seg rundt. Alt var nesten perfekt. Hun tok noen korte steg bort til spisebordet mens hun fomlet med fyrstikkesken. Et ubedt minne dukket opp på netthinnen hennes da hun lente seg innover den rustikke bordplaten med en nytent fyrstikk for å tenne på et stearinlys. Et minne fra en annen gang hun hadde vært på besøk der oppe på familiehytta til Maren og Jonas - et minne om vin, latter og glede. Den aller siste venninneturen med bare de to. Den aller siste gangen hun hadde fått bade i varmen fra Marens skinnende vakre smil. Det var som om Maren fremdeles satt der på den andre siden av bordet for henne, i lys levende live. Liv kjempet mot bitre tårer. Aldri mer. Aldri mer ville hun få kjenne på det dype, intime vennskapet de hadde delt. Bare det knugende tomrommet Maren hadde etterlatt seg. Det, og skyldfølelsen over hva hennes forræderske hjerte var i ferd med å få henne til å gjøre. Så brant hun seg på fingrene.

«Hva for noe?»

Liv summet seg og oppdaget at hun hadde sluppet løs et lite skrik da hun brant seg på den nesten nedbrente fyrstikken. «Å, ingenting! Brant meg litt bare», svarte hun og stakk en sotsvidd fingertupp inn i munnen.

«Går det bra?» Stemmen til Jonas var inne i peisestua.

Liv rettet seg opp og så bort på ham. Han stod der i døråpningen med en nyåpnet vinflaske og to glass i hendene.

«Ja da», svarte hun raskt mens hun selvbevisst tørket spyttet av fingeren på turbuksen sin.

Jonas så seg rundt i peisestuen med et prøvende smil. «Ja, her har det sannelig blitt koselig!»

«Skal bare tenne på stearinlysene på spisebordet, så er jeg ferdig. Trenger du hjelp på kjøkkenet?» Liv krympet seg innvendig over den dårlig skjulte iveren i stemmen sin.

Om Jonas la merke til den, valgte han å ikke lage noen sak ut av det. «Nei da. Det går fint.» Han satte vinglassene ned på bordplaten og fylte dem opp med vin mens Liv tente på resten av stearinlysene. «Bare parker deg foran peisen og nyt vinen din du», sa han og rakte henne et av glassene. «Jeg sier fra når alt er ferdig.» Hun rakk knapt å si takk, før han med et lurt blunk vandret tilbake inn på kjøkkenet mens han drakk nonchalant av vinglasset sitt. Noen minutter senere begynte den deilige duften av chili con carne å spre seg mellom fjellhyttas fire vegger.

Det var en fortreffelig vin, en robust og søt Chakana Malbec som passet perfekt til en sterkt krydret chili. Alkoholsterk var den også. Liv nippet forsiktig til den. Nå gjaldt det å holde hodet klart. Dessuten hadde hun krampeslanket seg den siste uken, i et desperat forsøk på å gjøre seg så attraktiv som mulig etter at Jonas omsider ba henne med på tur. Bare de to alene, og så opp til dette stedet av alle steder da! Magesekken hennes begynte rumle utålmodig med en gang den første vindråpen traff den.

Hun var skrubbsulten, og den forlokkende matlukten gjorde det ikke bedre. Dessuten tvilte hun på at sultekuren hadde gjort store forskjellen. Det hadde ikke vært så mye å ta av i utgangspunktet. Liv tilhørte ikke den lille prosentandelen av norske kvinner som var naturlig vakre, men hun visste at hun var pen. En liten, men jevn strøm av beilere hadde bekreftet dette for henne opp gjennom årene. Ingen av dem hadde vart lenge, for det var alltid noe som ikke helt stemte, enten med dem eller med henne.

Maren hadde mange ganger fortalt Liv at hun måtte slutte å være så kresen. 'Det finnes ikke noe slikt som den perfekte mann', hadde hun pleid å si. En lett ting å si når du selv allerede hadde fanget den perfekte mannen. Liv løftet vinglasset til leppene og oppdaget at det var tomt. Hvordan hadde det skjedd? Hun måtte være mer nervøs enn det hun hadde lurt seg selv til å tro at hun var. Hun slapp løs et lavt, desperat stønn og gned seg over ansiktet. Dette var definitivt ikke tiden til å få panikk. Hun hadde bare denne kvelden og kanskje morgendagen til å fange hans øye, og så stjele hans kjærlighet. Kjærligheten som fremdeles tilhørte henne.

Liv visste at hennes eget svikefulle hjerte forlangte det. Tiden hun hadde tilbrakt med å pleie Jonas gjennom sorgen etter Marens død, hadde heller ikke gjort noe annet enn å bekrefte den skammelige hemmeligheten hun hadde båret på. En hemmelighet som hun stort sett hadde greid å skjule for seg helt siden Jonas først kom inn i Marens - nei, hennes liv. Liv hadde vært forelsket i ham fra første stund. På et vis hadde hun greid å legge lokk på følelsene sine, og murt dem inne i et dypt fangehull langt nede i sjelen. Nå hadde muren for lengst smuldret hen og tvunget Liv til å konfrontere sine sanne følelser. Det hadde vært en smertefull prosess. Det smertet henne fremdeles, men den harde sannheten var at Liv, i hemmelighet for både seg selv og andre, hadde vært sjalu på sin egen bestevenninne i årevis. Det vondeste av alt var at hun fremdeles var sjalu på Maren, selv nå, litt over et år etter hennes tragiske bortgang.

«Hvordan går det an å være sjalu på de døde?» spurte hun seg selv, og skvatt til da hun skjønte at hun hadde gitt tale til tankene sine. Det tomme vinglasset hennes glapp ut av numne fingre og knustes mot gulvet med et høyt smell.

«Hva er det du driver med?» ropte Jonas fra kjøkkenet.

«Jeg greide å knuse glasset mitt.» Livs hjerte banket vilt i brystet, men på et eller annet vis greide stemmen hennes å holde seg rolig.

«Trenger du en tørkeklut?»

«Nei, det var tomt», svarte hun og bøyde seg ned for å plukke opp glassbitene.

Jonas kom tilbake inn i peisestuen. «Kjære vene, Liv», sa han med humor i stemmen. «Du vil bare skjære deg til blods om du bruker fingrene til det der. Bruk heller askefeiebrettet til peisen.»

«Unnskyld, beklager», stotret Liv frem og gjorde som han foreslo.

«Det er ikke akkurat første gang vi knuser vinglass her oppe på hytta, er det vel?» sa han med et lurt blunk.

«Nei, det er vel ikke det», måtte hun innrømme, og oppdaget at hun smilte tilbake til ham. Jonas hadde et slikt vesen at alle følte seg komfortable rundt ham, og det var bare en av de mange grunnene til at hun elsket ham.

«Her, ta vinglasset mitt.» Han rakte det ut mot henne, og hun fant seg selv ta et lite, skjelvende steg mot ham. Fingrene deres berørte hverandre idet hun tok imot glasset. Den kortlevde hudkontakten var nok til å sende en elektrisk iling av velvære gjennom henne.

«Takk.»

«Ikke noe problem. Det er flere glass ute på kjøkkenet – forresten, maten er klar!»

«Det hørtes fantastisk ut», svarte hun.

Jonas tok henne i albuen og styrte henne rundt spisebordet. «Bare sett deg her, så skal jeg porsjonere ut maten.»

Liv så ned på sitteplassen. Det var Marens faste plass. Det føltes ut som om hun tråkket på graven hennes. «Er du sikker?» hørte hun seg selv si.

«Liv, se på meg.» Jonas la en varm hånd mykt mot kinnet hennes og vred ansiktet hennes mot seg. «Det er på tide, er det ikke?» spurte han mens han lente seg litt frem mot henne.

Hun kunne ha kysset ham der og da, men hun turte ikke. Hun følte at hun stod og balanserte på kanten av avgrunnen. Et lite feilsteg og fremtiden ville ryke - fremtiden med ham. «Om du sier det så», svarte hun skjelvende, og satte seg forsiktig ned i tilfelle benene hennes skulle svikte henne i siste øyeblikk.

En bølge av triumf vasket over Liv idet hun endelig tok Marens gamle plass. Ut med den gamle, inn med den nye. En som virkelig var ham verdig. Liv fór sammen der hun satt, for hun hadde vært farlig nær ved å si det høyt. Igjen. Hun så forskrekket opp, redd for at Jonas skulle lese hva hun tenkte i ansiktet hennes. Hennes frykt var ubegrunnet, for han hadde allerede gått inn på kjøkkenet igjen. Liv lente seg fornøyd tilbake og drakk dypt av vinglasset til Jonas. Dette kom til å bli - nei, det var allerede den beste dagen i hennes liv.

«Hei, våkne opp!» Ingen respons. Hun bare lå der, tapt for verden, sammenkrøpet i fosterstilling med hodet liggende halvveis over kanten av sengen sin. En tynn strime av seigt sikkel hang ut av den ene munnviken hennes. Jonas satte seg på huk ved siden av sengen, og klappet hendene kraftig sammen rett over øret hennes. Det gjorde susen. Øyenlokk begynte å flakse som vingene til en spastisk kolibri i det likbleke, svetteblanke ansiktet hennes. Han lente seg inn mot den nær komatøse kvinnen i sengen og snakket så høyt til henne at det grenset til et aggressivt rop. «Liv! Hvordan føler du deg?»

«Jonas?» spurte hun hest i det hun kom seg så nær full våkenhet som hun noen gang ville komme igjen. Så krøket hun seg sammen mens kraftige brekninger herjet gjennom den vevre kroppen hennes. En sprut av tynn magesyre stod ut av munnen hennes, og la seg som et klissete lokk over de halvtørre klumpene med oppkast som allerede lå på gulvet ved sengen.

«Hvordan føler du deg?» gjentok han. «Du ser alt for jævlig ut.»

«Hv … hva … hvor lenge?» greide hun å stotre frem mellom nye rier av tørrbrekninger.

Jonas smilte for seg selv, og han gav faen i om den dødssyke kvinnen la merke til det eller ikke. «Hvor lenge du har sovet, er det det du lurer på?» Han pekte mot soveromsvinduet i det lille gjesteannekset til hytta. Kaldt, stålgrått høstlys skinte inn mellom de fratrukne gardinene. «Du har vært borte i mer enn ti timer, mer enn nok til å gi amatoksinet tid til å få full virkning på leveren, nyrene og fordøyelseskanalen din.» Han reiste seg og så ned på henne. «Uff, da! Det ser ut som om du har fått rennerumpe i løpet av natten også. Sengetøyet ser faen meg ikke ut.»

«Amatoksi …?» Liv så opp på ham med naken redsel i blikket. «Jonas, hva er det du har gjort?»

«Amatoksiner er virkestoffet i hvit fluesopp. Rene cellegiften, og praktisk talt umulig å oppdage i en sterkt krydret chili.» Jonas kunne kjenne hvordan det stive smilet hans flerret seg opp i et hatefullt snerr. «Men ta det med ro Liv!» fortsatte han. «Det smertehelvetet du opplever nå, vil gå over om en to-tre dager. Tilsynelatende. Før de indre organene dine begynner å smelte.»

«Hvorfor?» Ekte, sorgfulle tårer blandet seg nå fritt med smerteflommen som allerede rant nedover ansiktet hennes.

Jonas gikk bort mot til en liten skjenk og løftet opp et duggvått glass fylt til randen med iskaldt fjellvann. «Jeg var ikke ferdig med å snakke», sa han mens han studerte de små, rennende duggdråper som rant ned langs utsiden av vannglasset. «Den hvite fluesoppen gir en falsk forbedring innen to til tre dager, og så tar det deg en fire til fem dager å dø sakte etterpå. Mer enn nok tid til at du kan greie å rømme herfra og oppsøke både politi og legehjelp før du dør. Kommer du deg raskt nok på sykehuset er det til og med en ørliten, teoretisk mulighet for at du kan overleve, og den tankenkan ikke jeg leve med. Det er her Orellanin kommer med i bildet, og akkurat det stoffet vet jeg at du kjenner til fra før.»

«Hva … men hvordan?» stotret Liv frem. Glimt av bunnløs fortvilelse danset over ansiktet hennes mellom de tette bølgetoppene av smertekramper som herjet med henne.

«Som du vet, er Orellanin virkestoffet i Spiss giftslørsopp, en sopp som ikke bare likner på delikatessen Traktkantarell, men som også vokser på de samme stedene. Lette å forveksle med hverandre, eller hva? Lettere å få i seg ved et rent uhell enn hvit fluesopp, det er i hvert fall sikkert! - og det som er enda artigere, er at selv om de inneholder forskjellige giftstoffer, så har de nøyaktig samme effekt på menneskekroppens indre organer.» Jonas drakk dypt av vannglasset. «Giften i den hvite fluesoppen virker riktignok mye raskere enn orellaninen i den spisse giftslørsoppen, men hvis du skulle finne på å innta dem samtidig, vil orellaninen sparke til i leveren og nyrene dine idet forgiftningssymptomene fra fluesoppen begynner å avta. For deg min kjære Liv, betyr dette ytterligere fire til fem dager med diaré og forkrøplende magekramper.» Jonas stoppet opp og smilte ned på henne.

«Om jeg var deg, ville jeg ikke engste meg så altfor mye om å dø av forgiftning. Diaréen vil sørge for at du dør av tørst lenge før krampene gir seg», avsluttet han. Lekende holdt han det halvtomme vannglasset frem mot henne. «Lyst på en slurk?»

Liv prøvde å strekke frem en bedende hånd mot det forlokkende glasset, men nok en krampetrekning fikk tiggende fingre til å krølle seg sammen som klørne til en gribb lenge før hun rakk å gripe tak i glasset.

«Ups», smilte Jonas og satte glasset forsiktig tilbake på skjenken, akkurat så langt ut på kanten at den hjelpeløse, tørste kvinnen kunne se det borte fra sengeleiet sitt. «Min feil, Liv. Jeg glemte visst å nevne for deg at du ikke vil være i stand til å presse ned noe å drikke før krampetrekningene gir seg, og da vil du allerede være død av uttørking. Akkurat som Maren.»

«Maren? Hv … hva. Hvordan …?»

«Hvordan?» Spyttet han hatsk tilbake. «Jeg var en frivillig soppinspektør, for helvete!»

«M- men … jeg elsk …» begynte Liv å stotre frem.

Jonas smalt en håndflate så hardt ned på skjenken ved siden av seg, at hele rommet ristet. «Du våger ikke!» brølte han mot henne mens hatet slo sprekker i hans brustne hjerte.

«Jeg skal fortelle deg hvordan jeg fant det ut,» fortsatte han da han fikk pusten tilbake. «Jeg ble knust av sorg da jeg fant Maren liggende død og alene her oppe på hytta i fjor. Jeg kunne ikke begripe hva som hadde skjedd med henne. Det ble ikke lettere for meg etter likskuet heller, da legene konkluderte med at hun hadde dødd etter å ha fått i seg Spiss giftslørsopp. Selvpåført forgiftning kalte de det. En ulykkeshendelse - men hvordan kunne det være det? Maren ba meg alltid kontrollere soppen hun sanket før den havnet på matbordet, og det gjorde alle vennene våre også. Jeg skal jo liksom være en soppekspert, for helvete! Jeg kunne rett og slett ikke fatte og begripe hvordan jeg kunne gjøre en så tragisk feil - og ulykkeshendelse eller ikke, det tok ikke lang tid før først svigerforeldre, så venner og til slutt mine egne barn begynte å se rart på meg, stille mistanker og tause anklager i deres øyne. De trakk seg alle vekk fra meg. Det eneste som reddet meg fra desperat ensomhet, og fra å følge etter henne inn i døden, det var deg det Liv, og den klippefaste støtten du gav meg. Marens eldste og beste venninne, den eneste i hele verden som aldri tvilte på at jeg kunne begå en slik gedigen - nei, fatal tabbe som å ikke kjenne igjen en helt vanlig giftsopp.» Jonas klappet igjen munnen idet Liv avbrøt hans nøye innøvde tirade med et voldsomt brekningsanfall.

«Vær … så snill!» ble det hvisket svakt fra sengen. Det var den hese lyden av den døendes siste bønn.

Han ristet oppgitt på hodet, for et apatisk slør hadde allerede begynt å fylle giftmorderskens øyne. Det var et sikkert tegn på at kroppen hennes holdt på å gå inn i det første av giftsoppenes tre dødsstadier. Etter hjelpeløs apati, ville først sjokk og så koma foranledige døden. Tiden var i ferd med å renne ut for ham. Jonas plukket opp glasset fra skjenken og kastet resten av innholdet i det likbleke ansiktet hennes.

«Liv, du får ikke lov til å svinne hen fra meg riktig ennå», fortsatte han mens han satte fra seg glasset. «Du lurer kanskje på hvordan jeg fant ut at det var deg som stod bak det hele? Det er ikke min fortjeneste, for selv i min villeste fantasi ville jeg aldri ha trodd at du ville være i stand til å drepe noen, og aldri på det bestialske viset som Maren ble myrdet på.»

«Hva?»

«Akkurat. Det var ikke jeg som avslørte deg, det var Maren selv!» sa Jonas med den svarte hevnens triumf i stemmen. «Det tok meg et år, men på dødsdagen hennes fant jeg meg selv på en slags pilegrimsferd opp hit. Jeg vet ikke helt hva det var som drev meg til det, trolig et dypt sjelelig behov for å finne en slags avslutning, slik at jeg kunne komme meg videre her i livet. Det var da, mens jeg satt her alene og mediterte over årene med gode så vel som vonde minner her oppe fra, at hun snakket til meg fra bortenfor graven.»

Liv prøvde å riste på hodet gjennom lidelsene sine, og så opp på ham med de patetiske tiggerbikkjeøynene sine mens en kvalm tråd av sleivete slim hang ut av den utspydde kjeften hennes.

Jonas kunne ikke se om det var i benektelse eller fortvilelse. Ærlig talt gav han faen i hvilken av dem det var. «Du tror meg ikke?» spurte han og plukket opp en gammel, lærinnbundet bok som hadde ligget ute av syne for Liv oppe på skjenken. «Du gjorde en god jobb med å rydde hytta for alle spor på at du hadde vært her med henne, men du glemte å sjekke denne.» Han vendte på boken slik at hun kunne se den gullinnpregede tittelen på forsiden.

«N … nei!»

«Joda! Det ser ut til at Maren skrev litt i hytteboka for å bevare minnet om den lille, impulsive hytteturen du hadde overtalt henne til å bli med på. Du vet, den uka jeg hadde reist utenlands på et juristseminar, eller 'golfferie' som Maren pleide å kalle det.» Jonas måtte ta en pause for å kvele gråten før han fortsatte. «Det var ikke så vanskelig å finne de siste ordene hennes, for de var det siste som ble skrevet ned i hytteboka.» Han blunket vekk ufrivillige tårer og begynte å lese høyt.

«Den er fra siste fredag i august i fjor: Hei alle sammen! Hilsener fra en spontan venninnetur til hytta. Liv og jeg har akkurat vært ute på vandringsferd langs kjente og kjære turstier. Her er det fullt av sopp og bær overalt! Gleder meg til å ta med Jonas og barna opp hit for å sanke inn ferske lekkerbiter før frosten og snøen kommer. Nå står Liv på kjøkkenet og koker middag til kvelds, for her skal alle timer med dagslys nytes ute i det fri! Klem fra Maren til mann, barn og besteforeldre.»

Jonas så bort på Liv med hat i blikket. «Vanlig hyttebok-pjatt er det ikke? Bare noen enkle skriblerier for at de neste som besøker hytta skal få noen hyggelige linjer å lese. Det som er synd for deg, er at Maren skriver at du var her sammen med henne når du selv har sagt at du var et helt annet sted.» Han la hytteboka forsiktig fra seg på skjenken igjen, og gredde hendene gjennom håret.

«Til å begynne med kunne jeg ikke få det til å stemme i hodet mitt. Du? Her? Da Maren døde? Hvorfor? Jeg var vel i sjokk antar jeg, men ting klarnet rimelig fort opp for meg da jeg fikk summet meg tilstrekkelig til å tenke rasjonelt på saken. Tross alt er jeg jo advokat av yrke. De der soppinspektør-greiene var jo bare en hobby, men det får jo tingene til å falle på plass, gjør det ikke, Liv? Om jeg hadde gått til politiet, ville du i beste fall ha fått tre års fengsel for uaktsomt drap - ikke livstid for overlagt drap, slik du fortjener. Det holder nemlig ikke med å påvise at du hadde mulighet til å forgifte min kjære kone. Man må kunne bevise at du hadde et motiv for å gjøre det også.» Jonas spyttet på gulvet foran Liv. «Og nå vet vi jo begge hva det var for noe. Si meg, trodde du virkelig at du kunne erstatte Maren i mitt liv? At du kunne ta hennes plass?»

«Nei … ikke slik!»

Svart hat vasket over ham. Jonas tråkket bort over spyet på gulvet for å bøye seg ned og hvese noen siste, hatske ord inn i øret hennes. «Vet du hva som var din største forbrytelse Liv – den siste dråpen som overbeviste meg om at du fortjente å lide samme skjebne som Maren, men med renter?»

«N … nåde!» Det siste ordet var mer som et svakt pust.

«Det var det du gjorde mot meg i løpet av det siste året. Dypt inne i meg hadde du greid å vekke følelser for deg, min egen kones morderske! For den forbrytelsen skal du få lov til å lide en sakte, smertefulle død av den samme giften du gav henne.»

Jonas bråvendte på hælen, gikk rett ut av rommet og låste døren. Så vandret han rundt på utsiden av hytta og slo igjen alle vindusskoddene, akkurat som han så for seg at Liv hadde gjort mot den hjelpeløse Maren etter at hun forgiftet henne. Så satte han seg inn i bilen og kjørte av gårde.

En uke senere gikk han og meldte seg selv til politiet. De ville finne ham, og det ville ikke være noen måte å bortforklare hva han hadde gjort som noe annet enn overlagt drap. Samme det, tenkte han. Livstid var en pris verdt å betale for å få rettferdig hevn. Tanken varte ikke lenge.

«Dagboknotater?» sa Jonas og vred på seg i stolen. Det lille avhørsrommet var klaustrofobisk lite.

«Akkurat,» svarte den heslig arrete politietterforskeren som satt rett overfor ham. «I lys av dine tidligere påstander fikk vi fullmakt til å hacke Livs digitale medier. Der fant vi en slags 'privat' dagbok, om noe som ligger ute på nettet kan kalles for noe slikt.»

«Hva med den?»

"Tja.» Politimannen dro på det. «Du påstår jo at denne Liv skal ha forgiftet din avdøde kone med forsett, for så på sikt å kunne kapre hennes plass ved din side. Korrekt?»

«Stemmer.»

«Vel, om det hun skrev har noe sannhet i seg, hadde Maren, din avdøde kone, en elsker på si. Et faktum som Liv ikke bifalt, men hadde blitt presset til å sverge på å holde for seg selv. Hun skriver at Maren ofte pleide å møte ham under påskudd av å være på 'venninnetur', og at Maren selv hadde fortalt at hun planla å reise opp til familiehytta med elskeren sin den uken du selv var utenlands. Vi har sjekket GPS-dataene på Livs mobiltelefon, og korrelert disse med diverse overvåkningsopptak, bruk av betalingskort i butikkterminaler med mere. Det finnes ingen tvil. Liv var i Oslo den uken Maren var på hytta med elskeren sin.»

«Umulig!» ropte Jonas. «Jeg har bevis for at Liv var der! Bare se på hytteboka. Maren selv skrev at de var der sammen!»

«Si meg Jonas, det er vanlig her til lands at alle som drar på hyttetur sammen signerer hilsenene i hyttebøkene, er det ikke?»

«Ja, og så?»

Politimannen dro frem en fotokopi av Marens siste hilsen. «Jeg kan ikke se Livs underskrift her, bare Marens. Kan du?»

«Nei.» Jonas kjente vissheten sakte dø inne i seg.

«Spør du meg, ser det ut som om din avdøde kone prøvde å skape et … skal vi si alibi for hvem hun var sammen med, syntes du ikke»

«Vent nå litt!» protesterte Jonas. «Dette gjør ingenting med det faktum at Maren faktisk ble forgiftet.»

«Vi har funnet ut at hun forgiftet seg selv.»

«Hva?»

«Vi sjekket sykehusene etter menn som ble innlagt med soppforgiftning i de aktuelle dagene i fjor, og vi fant en som kunne bekrefte det Liv skrev i dagboken sin. Han hadde vært sammen med Maren der oppe, men måtte dra hjem etter en natt med ... sengehygge for å ta seg av en uventet familiekrise. Elskeren hennes ble dårlig først noen dager senere og lagt inn på sykehus med forgiftningssymptomer. Etter det du selv har forklart, er dette den vanlige sykdomsutviklingen etter å ha spist Spiss giftslørsopp, den samme soppen som tok livet av kona di.» 

Politimannen lente seg frem i stolen med et ulveaktig glis. «Og her kommer det avgjørende punktet», fortsatte han. «Maren hadde disket opp med biff for ham før han dro. Du vet, full pakke med det vanlige tilbehøret, men også med masse fersk, selvplukket sopp hun hadde sanket i skogen nedenfor hytta deres. En søt liten romantisk gest, spør du meg, men med en giftig bismak denne gangen. Kroppen hennes hadde allerede blitt funnet – av deg selv var det ikke? – da elskeren hennes slapp ut av sykehuset og fant ut at hun var død. Han er visst selv gift, så som den utro hederskaren han er valgte han å ikke stå frem med det han visste om hennes død.»

«Hvem faen er det? Jeg forlanger å få vite navnet på den jævelen!»

«Han skal vitne mot deg. Alt vi kan si, er at han bor i samme bydel som deg.»

Jonas verket etter å brøle ut i frustrasjon og storme ut av rommet. Istedet klorte han fingrene gjennom den perfekte hårmanken sin så håret stod ut til alle kanter. «Og jeg som gav avkall på alt jeg har - alt jeg er for å hevne den utro røya. Jeg har ingenting igjen, absolutt ingenting!»

Politimannen smilte mot ham. «Si nå ikke det, Jonas», svarte han med dårlig skjult forakt. «Etter det jeg har lært om Liv fra å lese dagboken hennes, var hun virkelig dypt forelsket i deg. Hun var et av disse sjeldne, genuint gode menneskene få er velsignet å ha i livet, og tanken om det er da noe å ta med seg bak murene, er det ikke?»

Postscript:

"Inspektøren" ble forfattet på én dag, og skulle opprinnelig bli  publisert som del av en antologi på et mindre forlag. Slik det gjerne går med de små aktørene i bokverdenen, gikk forlaget konkurs lenge før antologien havnet i trykken. På samme måte ble manuset midlertidig stedt til hvile i en halvt glemt filmappe de neste åtte årene før det fikk et nytt liv her.